Mannen oppsøkte fastlegen på grunn av en ukes plager med lett feber, smerter i ryggen og brystet, samt redusert allmenntilstand. Plagene fortsatte utover sommeren, selv om han blant annet fikk behandling med antibiotika på grunn av mistanke om lungebetennelse.
Han fikk stadig forlengelse av sykemeldingen på grunn av ryggsmerter. Seks måneder senere ble mannen innlagt
på sykehus og fikk konstatert endokarditt.
På grunn av skader på hjerteklaffen som følge av endokarditt, fikk mannen operert inn ny mitralklaff. Dette førte også til at han ble avhengig av behandling med blodfortynnende medisiner resten av livet.
Fra skademeldingen
Mannen meldte saken til NPE, da han mente fastlegen burde ha tatt symptomene hans mer på alvor, og dermed ha skjønt at han led av andre ting enn ryggsmerter.
Om endokarditt hadde blitt diagnostisert tidligere, mente mannen at sykdommen ikke hadde fått utviklet seg, slik at omfattende behandling inkludert hjerteoperasjon ble nødvendig.
Saken har også vært behandlet av Helsetilsynet.
Sakkyndig vurdering
NPE fikk en spesialist i allmennmedisin til å vurdere saken, og hadde også tilgang til vurderingen fra Helsetilsynet. Spesialisten mente at det var sannsynlig at pasienten hadde endokarditt allerede første gangen han oppsøkte fastlegen, mens tilstanden først ble diagnostisert seks måneder senere. Det påpekes at på grunn av mangelfull journalføring, er det vanskelig å vurdere når mannens symptomer tilsa at videre utredning var nødvendig. Å vurdere konsekvenser av forsinket behandling, er i så fall vanskelig.
Både spesialisten og Helsetilsynet påpeker at det er mangelfull journalføring rundt hvilke plager mannen hadde, og hvilke undersøkelser som ble gjort. Helsetilsynet konkluderer med at journalføringen er i strid med forsvarlig praksis.
NPEs vurdering
NPEs konklusjon legger til grunn at pasienten sannsynligvis hadde endokarditt allerede ved første besøk hos fastlegen. At dette først ble konstatert seks måneder senere, innebærer en forsinkelse i diagnostiseringen. På grunn av de mangelfulle journalnotatene, er det vanskelig å ta stilling til om forsinkelsen skyldtes en svikt i behandlingen, og fra hvilket tidspunkt det er naturlig å forvente at fastlegen skulle ha utredet pasienten videre.
Av samme grunn er det vanskelig å vurdere hvor mye bedre mannen kunne ha kommet ut av det, dersom diagnosen hadde blitt stilt tidligere. Siden denne usikkerheten i hovedsak har sammenheng med mangelfull eller uforsvarlig journalføring, kommer tvilen rundt disse forholdene mannen til gode, og han får medhold i sitt krav om erstatning.
