Kvinnen hadde over lengre tid hatt rusproblemer og etter hvert fått psykiske plager. Hun viste manglende sykdomsinnsikt kombinert med rusmisbruk. Hun var innlagt på psykiatrisk avdeling og hadde der mange rømminger, samt alvorlige selvskadingsforsøk.
Diagnosene var paranoid schizofreni og alvorlig rusavhengighet. Hun ble overført til en lukket sikkerhetspost og fikk antipsykotisk behandling. Medisineringen gav god effekt og tilstanden bedret seg gradvis.
Etter hvert fikk hun mer frihet, og lov til å gå ut fra institusjonen uten følge av personale. Det ble forsøkt overflytting til åpen avdeling, men etter rømming samme dag ble hun flyttet tilbake til lukket avdeling med de samme behandlingsrutiner som tidligere. Hun fikk nå kun forlate institusjonen med følge. Som forberedelse til overføring til åpen avdeling, fikk hun etter en tid permisjon fra lukket avdeling. Hun kom ikke tilbake til avtalt tid, og ble senere funnet død som følge av selvmord.
De pårørende meldte saken til NPE. De mente at sykehuset ikke hadde vært påpasselige nok i oppfølgingen av kvinnen under behandlingen på sykehuset.
Sakkyndig vurdering
NPE fikk en spesialist i psykiatri til å vurdere saken. Han mente at behandlingen av pasientens sykdom hadde fulgt vanlig praksis, og at en stor grad av tvang hadde vært nødvendig. Han mente likevel at selvmordet kunne ha vært forhindret med en tettere oppfølgning i tilknytning til permisjonen.
Sykehuset mente at en permisjonsnekt på det aktuelle tidspunktet sannsynligvis kunne ha utsatt gjennomføringen av selvmordet. Pasientens sykdomsbilde fremsto slik at en til enhver tid måtte vurdere risiko for selvmord. Vurderingen de i dette tilfellet hadde gjort, viste seg i ettertid ikke å være riktig.
NPEs vurdering
Det foreligger svikt i behandlingen, da pasienten den aktuelle dagen fikk gå ut uten tilsyn. De psykiatriske vurderingene som fantes i forkant av permisjonen, gikk ut på at pasienten trengte ekstra tett oppfølging. Det burde vært gjort en grundigere vurdering av de psykotiske symptomene og selvmordsfaren, samt utøvd en tettere oppfølging i tilknytning til permisjonen. Det er sammenheng mellom permisjonen uten tilsyn og selvmordet.
Å slippe pasienter ut på permisjon under behandling for psykiatriske lidelser fører alltid med seg risiko, som en i stor grad må kalkulere inn. Selv om risikovurderingen i ettertid viser seg å være feil, betyr ikke det nødvendigvis at det foreligger et erstatningsansvar. Skjer selvmord til tross for at alle vurderinger er gjort, er behandlingsstedet fri for ansvar. Det er da ikke forventet at helsepersonell kunne foretatt seg noe mer.
I dette tilfellet har vurderingen av risiko på permisjonsdagen ikke vært god nok i forhold til de medisinske opplysningene som fantes. Pasientens pårørende har derfor krav på erstatning.
