En eldre kvinne ble behandlet for kreft i livmorhalsen i 1999. På grunn av plager etter behandlingen var pasienten innlagt på sykehus i november 2001. I januar 2002 ble det konstatert tilbakefall av kreftsykdommen. Pasienten fikk stråle- og cellegiftbehandling over en tremåneders periode. Som følge av cellegift- og strålebehandlingen har hun fått en rekke plager, blant annet stråleskadet tarm og endetarm, nerveskade i hender og føtter, inkontinens, hukommelsessvikt og tretthet. Pasienten fikk innvilget uførepensjon fra 2002.
Saken ble meldt til NPE i 2007 og pasienten hevder at en depresjon etter behandlingen av sykdommen medførte at hun ikke klarte å fremsette erstatningskrav tidligere.
Foreldet krav etter tre år
Ifølge foreldelsesloven er det to vilkår som må være oppfylt for at en sak er foreldet etter treårsfristen.
For det første må erstatningssøker ha hatt kunnskap om skaden og at denne er varig. Dette er i rettspraksis tolket slik at man må ha hatt kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkninger man er, eller vil bli påført.
For det andre må erstatningssøker hatt kunnskap om den ansvarlige. Det vil si at man må ha hatt kjennskap til at det fantes en skade som følge av behandling eller lignende. Fristen løper fra erstatningssøker burde ha visst om dette. Dette innebærer at den skadede må ha vært påpasselig i forhold til det å skaffe seg kunnskap.
NPE sin vurdering
NPE har innhentet den legeerklæringen som ble gitt til trygdekontoret i forbindelse med søknad om uførepensjon i desember 2002. Der fremgår det at det vesentlige av arbeidsuførheten skyldes de plagene pasienten oppgir som bivirkninger fra celle- og strålebehandling i sin skademelding. Fastlegejournalen støtter også denne sammenhengen.
NPE er av den oppfatning at pasienten senest i desember 2002 hadde kunnskap om at det forelå en skade som følge av behandlingen, det vil si kunnskap om den ansvarlige. Fra samme tidspunkt mener vi at hun hadde kunnskap om at det forelå en skade som var varig og at skaden ville føre til økonomisk tap.
Foreldelsesfristen begynte derfor å løpe fra desember 2002. Med en frist på tre år for å søke erstatning, skulle kravet ha vært meldt innen desember 2005. Kravet ble først meldt til NPE i februar 2007.
Konklusjon
NPE fant at pasienten ikke har krav på erstatning fordi kravet var foreldet. At pasienten var kommet i en vanskelig situasjon etter behandling av sykdommen, hindret ikke at fristen begynte å løpe.
Ankebehandling
Pasienten påklaget denne avgjørelsen og saken ble behandlet i Pasientskadenemnda, som stadfestet NPEs vedtak.
Nemnda tilføyer blant annet også at terskelen til å melde et krav til NPE er svært lav og det foreligger ingen dokumentasjon på at pasienten var i en slik tilstand i tidsrommet etter at behandlingen var fullført, at slikt krav ikke kunne fremsettes.
