Mannen hadde tidligere blitt behandlet for lungekreft. Han var til regelmessige, årlige kontroller, og det var ikke noe som tydet på tilbakefall.
Noen år etter behandlingen ble han innlagt på lokalsykehuset med brystsmerter. Legene hadde mistanke om blodpropp i lungene, og det ble gjennomført
CT-undersøkelse av lungene. Undersøkelsene viste blant annet forstørrede lymfeknuter.
Åtte måneder senere var mannen igjen kalt inn til rutinekontroll for å sjekke ut eventuelt tilbakefall av den tidligere lungekreften. På grunn av de forstørrede lymfeknutene og at mannen fortsatt røykte, gjorde lokalsykehuset igjen CT-undersøkelse av lungene. De hovne lymfeknutene hadde blitt mindre, men undersøkelsen viste en ny svulst i en av lungene. På bakgrunn av funnene ble det planlagt ny undersøkelse noen måneder fram i tid.
Før gjennomføring av ny undersøkelse ble mannen igjen innlagt på lokalsykehuset på grunn av magesmerter. Denne gangen hadde både svulsten og lymfeknutene blitt større. Det var nå nødvendig å henvise mannen til videre utredning på regionsykehuset, og epikrisen ble sendt som henvisning.
Epikrisen, som skulle fungere som henvisning, ble aldri registrert mottatt på regionsykehuset, og mannen trodde alt gikk bra siden han ikke hørte noe. Ett år senere kontaktet han legen sin, med stikninger i hodet og problemer med balansen. Det ble utført ny CT-undersøkelse av lungene og hodet. Det var da tydelig at kreften hadde kommet tilbake, og at den hadde spredt seg til hjernen.
Før mannen døde av kreftsykdommen noen måneder senere, søkte han om pasientskadeerstatning. Han hadde regnet med å bli kontaktet av sykehuset dersom røntgenbildene viste noe som burde følges opp. Dette skjedde ikke, og da han selv kontaktet lege på grunn av balanseproblemer og stikninger i hodet, hadde kreften spredt seg slik at det var for sent med videre behandling.
Sakkyndig vurdering av saken
Regionsykehuset sier det er uklart hvorfor oppfølgingen har sviktet. Blant annet er henvisningen, som kom i form av en epikrise fra lokalsykehuset, ikke registrert som innkommet post i sykehusets postjournal. Da pasienten ble innlagt ett år etter at henvisningen var sendt, var det kun lindrende strålebehandling som var aktuelt. Sykdommen hadde kommet for langt til å kunne kureres.
NPE fikk en spesialist i onkologi (kreftspesialist) til å vurdere saken. Han mener at de forstørrede lymfeknutene i brysthulen kunne være tegn på spredning av lungekreft. Det er stor sannsynlighet for at pasienten hadde blitt utredet ett år tidligere, dersom den henvisende epikrisen hadde kommet fram til regionsykehuset.
Sakkyndig konkluderer med at sviktende rutiner når det gjaldt henvisning mellom sykehusene, har medført forsinket diagnose og vesentlig forsinket behandling. Sannsynlig ville tidligere utredning og behandling gitt et annet sykdomsforløp.
NPEs vurdering
Det er sannsynlig at den forsinkede diagnosen førte til at lungekreften spredte seg til hjernen. En tidligere utredning og behandling ville sannsynligvis ført til et annet sykdomsforløp. At det er sammenheng mellom behandling og skade er ikke grunn nok til at pasienten har rett til erstatning. Det må også påvises svikt i behandlingen.
NPE mener at det i denne saken er svikt i henvisningsrutinene mellom sykehusene. Det førte til at diagnose og behandling startet ett år senere enn det som var nødvendig. Tiden som gikk var vesentlig for helbredelses- og overlevelsesmulighetene.
Pasientens etterlatte har krav på erstatning fra NPE.
