Unnataksregelen
Internt fagnotat om unnataksregelen i pasientskadelova § 2 tredje ledd.
1. Innleiing
2. Sentrale moment i vurderinga
2.2 Risikoen for komplikasjonar
2.3 Storleiken på pasientskaden
3. Rettskjelder
For å ha rett til erstatning må pasientskaden som hovudregel skuldast ein svikt ved behandlinga. Om ein pasient har blitt påført ein særleg stor og uventa skade, kan vi i heilt spesielle tilfelle likevel gi erstatning, sjølv om det ikkje har skjedd ein svikt jf. pasientskadelova § 2 tredje ledd.
Når vi skal vurdere om pasienten har krav på erstatning etter denne unnataksregelen må vi gjere ei heilskapsvurdering der sentrale moment er:
- kor viktig er behandlinga
- risikoen for komplikasjonar
- storleiken på pasientskaden
For å gi medhald må det vere eit vesentleg mistilhøve mellom skaden som har oppstått, og tilstanden som pasienten blei behandla for. Ved vurderinga skal vi leggje vekt på at unnataksregelen er ein tryggleiksventil. Han skal berre brukast der skaden er eit markert avvik frå den risikoen for skade pasientar må akseptere når dei gjennomgår medisinsk behandling. Vi må vurdere korleis situasjonen til pasienten ville vore utan helsehjelpa, samanlikna med situasjonen i dag med pasientskaden.
Erstatningssøkjar kan òg få medhald etter denne regelen når skaden skuldast ein biverknad av eit legemiddel. Pasientskadelova gjeld likevel berre for legemiddelskadar som har oppstått i samband med behandling hjå helsepersonell. Biverknadsskadar etter bruk av legemiddel som blir selde i daglegvarehandelen fell utanfor. Her kan eit erstatningskrav berre vurderast etter produktansvarslova.
Ver merksam på at unnataksregelen berre skal vurderast når ein pasient har fått ei aktiv undersøking eller behandling, som til dømes ein operasjon, røntgenundersøking eller legemiddelbehandling. I saker som gjeld spørsmål om forseinka diagnose eller forseinka behandling, er det ingen pasientskade om ikkje det er ein svikt i diagnostiseringa eller behandlinga. Plagene til pasienten er då ei direkte følgje av eigen sjukdom. Då brukar vi ikkje unnataksregelen.
Det er viktig å vere kjend med praksis, både nemndspraksis og rettspraksis, fordi det er gjennom praksis regelen har fått innhaldet sitt.
2. Sentrale moment i vurderinga
Nedanfor følgjer ein gjennomgang av dei mest sentrale momenta som vi vektlegg ved bruk av unnataksregelen.
2.1. Kor viktig er behandlinga
Kor viktig behandlinga er kan få avgjerande innverknad ved heilskapsvurderinga av om unnataksregelen skal brukast, slik at pasienten må tåle både store og sjeldne skadar utan å få erstatning. Vurderinga av kor viktig behandlinga var tek utgangspunkt i tilhøva slik dei var på behandlingstidspunktet.
All medisinsk behandling inneber større eller mindre risiko for skadar og komplikasjonar. Ved alvorlege eller livstruande sjukdomar er behandlinga ofte omfattande og med desto større risiko for komplikasjonar. Det kan vere behov for mange forskjellige undersøkingar, operasjonar og behandling med medisinar. Fordi det er så viktig å behandle sjukdomen, vil pasienten måtte ta denne risikoen. Slår risikoen til, vil pasienten difor ikkje få erstatning etter unnataksregelen.
Det er til dømes fast praksis for ikkje å gi erstatning for biverknader av cellegift ved kreftsjukdomar, sjølv om behandlingsskaden er omfattande.
Ved mindre alvorlege plager er det ikkje like viktig med behandling og pasienten har større valfridom. I slike tilfelle vil dei andre momenta få større vekt. Pasienten må difor i mindre grad tåle omfattande eller sjeldne komplikasjonar. Om pasienten i slike situasjonar har fått både ein sjeldan og ein stor skade, vil dette trekkje i retning av medhald.
Når ein skal vurdere kor viktig behandlinga var, må ein sjå på kva avgrensingar sjukdomen eller plagene har for pasienten, òg i yrkeslivet og sosialt. Gjeld det kroniske smerter, eller er det noko som kjem og går? Har pasienten smerter om natta som forstyrrar søvnen?
I tilfelle med skade på friske forsøkspersonar og blodgjevarar som ikkje har nokon plager eller sjukdom som skal behandlast, vil dei ha krav på erstatning etter unnataksregelen sjølv ved mindre skadar. I desse situasjonane treng ikkje personen behandling for eigen sjukdom og grunnlaget må vurderast annleis. Her stiller personen opp til beste for fellesskapet.
Ved sjukdom som krev behandling for å unngå alvorleg sjukdomsutvikling eller død, vil ein som nemnt over måtte tåle både store og sjeldne skadar. Som del av ei slik behandling vil det òg kunne vere generelle prosedyrar, som ikkje har å gjere direkte med behandlinga av den alvorlege sjukdomen. Dette kan til dømes vere å ta ein blodprøve. Ved slik støttebehandling vil vurderinga vere den same som for alle andre pasientar. Momentet med livreddande behandling får altså mindre å seie når vi vurderer støttebehandling.
Det vil til dømes ikkje vere rimeleg å avslå eit krav frå ein kreftpasient, som har fått skade i samband med blodprøvetaking, med grunngjeving i at skaden oppstod som ledd i behandlinga av kreften. Vi vurderer denne skaden på lik linje med ein pasient som har fått skade etter blodprøvetaking i samband med ein mindre alvorleg sjukdom, som til dømes influensa.
2.2. Risikoen for komplikasjonar
Vi må gjere ei konkret vurdering i kvar enkelt sak av om skaden skuldast ein kjend risiko ved behandlinga. Det er inga fast nedre grense for kva prosentvis risiko for skade som pasienten må akseptere. Låg risiko er ikkje i seg sjølv grunnlag nok for å gi erstatning.
Utgangpunktet er at sjeldne skadar trekkjer i retning av medhald. Likevel står dette momentet ikkje særleg sterkt åleine. Om behandlinga var svært viktig må pasienten tåle svært sjeldne skadar utan å ha rett til erstatning.
Vidare kan òg forhold ved pasienten sjølv ha noko å seie. Røyking, overvekt, koagulasjonssjukdom og redusert allmenntilstand er eksempel på tilstandar som i seg sjølv kan gjere at risiko for skade er auka. Negative helsemessige forhold ved pasienten sjølv kan dermed kome inn i vurderinga og trekkje i retning av avslag.
Om behandlinga skjer i ein hastesituasjon for å redde liv, eller for å unngå meir alvorleg skade, vil pasienten generelt måtte tåle meir.
Vi skal òg leggje vekt på om det er gitt tilstrekkeleg informasjon på førehand. Sjølv om informasjonen ikkje har vore så mangelfull at det kan seiast å vere informasjonssvikt, kan det likevel vere eit moment i heilskapsvurderinga. Det skal òg leggjast vekt på om det var andre behandlingsalternativ med mindre risiko.
2.3. Storleiken på pasientskaden
Utgangpunktet er at dess større og meir alvorleg skaden er, dess meir trekkjer dette i retning medhald. Ved vurderinga av kva som er ein «særlig stor» skade, må vi samanlikne dagens situasjon med pasientskaden, med korleis situasjonen mest sannsynleg ville vore om denne pasienten ikkje hadde gjennomgått behandlinga. Vi må då òg ta omsyn til om sjukdomen/plagene pasienten hadde før behandlinga mest sannsynleg ville utvikla seg til det verre. Skaden er «særlig stor» om pasienten utan behandlinga hadde vore i ein vesentleg betre situasjon. Det har ikkje noko å seie for vurderinga kva resultat ei vellukka behandling hadde gitt. Det skal vere eit vesentleg mistilhøve mellom det pasienten kjem inn med og det han eller ho kjem ut med.
Sjølv om skaden ikkje er særleg stor, utelukkar ikkje dette bruk av unnataksregelen. Då må likevel dei andre momenta trekkje klart i retning av medhald.
I heilskapsvurderinga skal vi òg ta omsyn til om pasientskaden har ført til eit stort økonomisk tap for pasienten og kva avgrensingar han elles har ført til i livet til pasienten, òg sosialt.
Unnataksregelen i pasientskadelova erstattar § 3 bokstav a i dei mellombelse reglane, og svarar i det vesentlege til denne regelen. Dette framgår mellom anna av dommen frå Høgsterett i Rt-2013-653 (cellegift) som samanfattar rettstilstanden godt. Vi vidarefører difor stort sett den praksisen som blei etablert gjennom dei mellombelse reglane.
Pasientskadenemnda (PSN) har behandla unnataksregelen i mange saker innanfor alle dei medisinske områda. Innanfor mange område har dei pensla ut ein praksis for når regelen skal brukast. Det er difor heilt nødvendig å sjekke om den aktuelle pasientskaden har vore vurdert av PSN tidlegare. Dette gjer ein enklast ved søk i Lovdata.
Vi har seks høgstesrettsdommar som gir føringar for når unnataksregelen er aktuell. Høgsterett (HR) har forankra praksisen i Pasientskadenemnda i fire saker om reglane §§ 3 a og d, og to saker om pasientskadelova § 2 tredje ledd.
I alle sakene var Høgsterett einig med NPE og PSN om at vilkåra for å bruke unnataksregelen ikkje var oppfylte.
Rt-1998-1538 (Cauda equinadommen)
Operasjon for isjiasplager som førte til monaleg nerveskade med ein invaliditetsgrad på 33 prosent med sterke smerter i underlivet, problem med urinfunksjonen og påverka seksualfunksjon.
Rt-2006-1217 (Angiografidommen)
Undersøking av hjartet med angiografi som påviste ein alvorleg hjartetilstand og pasienten blei hjarteoperert. Undersøkinga medførte ein nerveskade med varig redusert arm- og handfunksjon og invaliditetsgraden blei vurdert til 30 prosent og 100 prosent arbeidsuførleik.
Rt-2008-218 (Sarkomdommen)
Pasient som fekk strålebehandling og cellegift for ein svært alvorleg kreftsjukdom i hovud og hals. Han blei frisk av kreftsjukdomen, men behandlinga hadde ført til store seinskadar som hadde gjort han 100 prosent arbeidsufør.
Rt-2011-549 (Godarta svulst i tjukktarmen)
Ein pasient fekk påvist svulst i tjukktarmen, som ein trudde var kreft. Han blei operert og det viste seg at svulsten var godarta. Operasjonen førte til ein invaliditetsgrad på 70 prosent med smerter og diareplager og han blei 100 prosent arbeidsufør.
Rt-2013-653 (Cellegift)
Ein pasient døydde som følgje av behandling med cellegift for kreft i endetarmen.
HR-2017-2270-A (Urininkontinens)
Ein pasient blei operert for urininkontinens og blei påført skadar ved operasjonen og ved den etterfølgjande korrigerande operasjonen. Skaden førte til ein invaliditetsgrad på om lag 20 prosent.