Foreldet krav – avslag

En kvinne søkte erstatning for skader etter celle- og strålebehandling av tilbakefall av kreft. Hun fikk ikke erstatning, da kravet var foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven.

Treårsfristen

I foreldelsesloven § 9 står det at "krav på skadeserstatning (...) foreldes tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige."

Skriv ut Del 5. januar 2018

Nynorsk versjon

Del artikkel på startsiden

En kvinne ble behandlet for kreft i livmorhalsen i 2004. På grunn av plager etter behandlingen ble hun innlagt på sykehus i november 2006. I januar 2007 ble det konstatert tilbakefall av kreftsykdommen. Kvinnen ble behandlet med stråle- og cellegift over en periode på tre måneder. Hun fikk en rekke plager som kom av cellegift- og strålebehandlingen, blant annet stråleskade av tarmen og endetarmen, nerveskade i hendene og føttene, inkontinens, hukommelsestap og tretthet. Kvinnen fikk godkjent uførepensjon fra 2007.

Kvinnen meldte saken til oss i 2012. Hun mente at en depresjon etter behandlingen av sykdommen førte til at hun ikke klarte å søke om erstatning tidligere.

Treårsfristen i foreldelsesloven
Det er foreldelsesloven som gjelder når vi skal vurdere om et krav er foreldet. Denne loven setter frister for når man senest må søke om erstatning. Dersom man søker etter at fristen har utløpt, vil kravet være foreldet og vi kan ikke behandle saken.

I utgangspunktet har man en frist på tre år etter at skaden skjedde, for å søke om erstatning. Fristen begynner å løpe fra det tidspunktet man fikk kunnskap om

  • at man har fått en skade som følge av behandlingen
  • at skaden er varig, og gir et økonomisk tap

Fristen løper fra når man visste, eller burde ha visst om dette. Dette betyr at den som har fått en skade selv har ansvar for å skaffe seg kunnskap om disse forholdene.

Vurderingen vår
Kvinnen søkte om uførepensjon i desember 2007. I uttalelsen som NAV innhentet fra sakkyndig, gikk det frem at de plagene hun oppga som bivirkninger fra celle- og strålebehandlingen i skademeldingen til oss, var hovedgrunnen til at hun ble arbeidsufør. Journalen fra fastlegen støttet også denne sammenhengen.

Vi mente derfor at kvinnen senest i desember 2007 visste at hun hadde en skade som kom av behandlingen. Vi mente at hun fra samme tid hadde kunnskap om at hun hadde fått en skade som var varig, og at skaden ville føre til økonomisk tap.

Foreldelsesfristen startet derfor fra desember 2007. Med en frist på tre år for å søke erstatning, måtte kvinnen ha meldt kravet innen desember 2010. Hun meldte kravet til oss først i februar 2012, mer enn ett år for sent.

Vi fant at kvinnen ikke hadde rett til erstatning fordi kravet var foreldet. At hun var kommet i en vanskelig situasjon etter behandlingen av sykdommen, var ikke til hinder for at fristen startet. Terskelen for å søke om erstatning hos oss er svært lav, og det var ingenting som tydet på at kvinnen var i en slik tilstand etter behandlingen, at hun ikke kunne søke i tide.

Kvinnen har ikke rett til erstatning.