Dom fra Høyesterett om unntaksbestemmelsen i pasientskadeloven

En ny dom fra Høyesterett bekrefter at NPE praktiserer regelverket på riktig måte. Saken gjelder en pasient som fikk sjeldne, men kjente skader etter behandling for inkontinens. Skadene skyldes ikke behandlingssvikt og de ble heller ikke vurdert til å være særlig store eller særlig uventede slik at unntaksbestemmelsen kom til anvendelse. Dommen inneholder viktige signaler om de vurderingene som skal vektlegges i slike saker.

- Dette er den første dommen fra Høyesterett om unntaksbestemmelsen, som gjelder skader der behandlingen ikke var livsnødvendig. Denne problemstillingen har vi i en del saker, og derfor er dette en viktig dom for oss, sier Vibeke Bugge Møllhausen.

Unntaksbestemmelsen

Pasientskadeloven § 2 tredje ledd

"Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd."

Skriv ut Del 7. desember 2017

Del artikkel på startsiden

Kort om saken

Erstatningssøkeren led av urininkontinens og ble operert for dette. Under inngrepet ble tynntarmen perforert på to steder, og tarmen ble midlertidig utlagt. Da tarmen skulle legges tilbake, ble epidural forsøkt brukt to ganger. Forsøkene på å anlegge epidural har gitt erstatningssøker varige skader, blant annet har vedkommende konstante smerter i høyre ben.

Avslag på krav om erstatning

NPE avslo kravet om erstatning og begrunnet det med at det ikke var svikt ved behandlingen. NPE mente at skadene etter de to første operasjonene ikke var så store eller uventede at det kunne gis erstatning etter unntaksbestemmelsen.

- Om lag 1500 erstatningssøkere får erstatning hvert år, og av disse er det bare ca. 30 som får medhold etter unntaksbestemmelsen, sier Vibeke Bugge Møllhausen, avdelingsdirektør for avdeling for juridiske oppgaver og sakkyndig utredning i NPE.

Pasientskadenemnda (PSN) og tingretten opprettholdt NPEs avslag

Erstatningssøkeren klaget på vedtaket. PSN og deretter tingretten kom til at det ikke var svikt ved den første operasjonen eller ved forsøket på å sette epidural etter den andre operasjonen. Skadene kunne ikke anses som særlig store når det gjelder medisinsk invaliditet, og skadefølgene er kjente og typiske komplikasjoner. Det var et klart medisinsk grunnlag for begge inngrepene. Tingretten viser til at unntaksbestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, og kom til at det ikke var grunnlag for erstatning.

Lagmannsretten ga medhold

Saken ble anket til lagmannsretten og de kom til at det ikke var svikt i behandlingen, men mente under tvil at det skulle gis erstatning etter unntaksbestemmelsen. De viste til at erstatningssøker skulle ha et kurant, rutinemessig og beskjedent inngrep, men resultatet i dag er at vedkommende er påført en varig, betydelig skade, som det var ekstremt liten risiko for ville inntreffe. Vurdert også opp mot hennes innledende plager mente lagmannsretten at dette er en risiko hun ikke må akseptere.

Staten ved PSN anket dommen til Høyesterett.

Høyesterett opprettholder NPEs avslag

Høyesterett viste til at unntaksbestemmelsen ikke er en ren rimelighetsregel. Den skal fange opp tilfeller der det er et misforhold mellom skaden og den sykdommen pasienten behandles for. De sentrale momentene man må vurdere da er:

  • viktigheten av inngrepet (indikasjonen)
  • hvor ofte skaden inntreffer ved den aktuelle typen behandling eller inngrep
  • skadens art og omfang

Vurdering av risiko for skade

Risikoen må vurderes opp mot hvor alvorlig sykdommen er. Er sykdommen livstruende må pasienten akseptere større risiko for skade, enn når den ikke er det. Sannsynligheten for skade fra operasjonen og nerveskaden etter forsøkene med å sette epidural var svært liten, bare noen promille. Når skadene sees i sammenheng, utgjorde de en enda mindre risiko. Ved vurderingen av hvilken risiko pasienten må tåle, er det sentralt om skaden var en kjent og typisk følge av inngrepet. To sakkyndige uttalte seg om dette spørsmålet og Høyesterett kom til at skadene lå innenfor den risiko man måtte regne med ved inngrepene, selv om sannsynligheten for at de ville inntreffe var svært liten.

Vurdering av skadens omfang

Høyesterett tok utgangspunkt i invaliditetstabellen (forskrift om menerstatning for yrkesskade), når de vurderte skadens omfang. Erstatningssøkerens inkontinensplager uten operasjon var i området 15-20 prosent invaliditet. Plagene etter operasjonen, med konstante smerter i høyre ben, ble satt til invaliditetsgrad 20-24 prosent. Høyesterett kom til at skadene ikke var uforholdsmessige, når de sammenholdes med sykdomstilstanden erstatningssøker hadde før operasjonene. En invaliditetsgrad på 20-24 prosent ligger i nedre del av tabellen. Høyesterett la vesentlig vekt på at unntaksbestemmelsen er en sikkerhetsventil som bare skal brukes der det foreligger et markert avvik fra den risiko som pasienter må akseptere når de gjennomgår medisinske inngrep.

Høyesterett uttalte at hvis erstatning skulle tilkjennes i et tilfelle som dette, vil man gå utenfor de rammer som lovgiver har ment at bestemmelsen skal ha.

-Dommen er viktig for oss fordi den inneholder generelle uttalelser fra Høyesterett om unntaksbestemmelsen og hvilke tilfeller den er ment å omhandle. Høyesterett påpeker at den er en sikkerhetsventil som skal brukes med forsiktighet, sier Bugge Møllhausen.