Høyesterettsdom om psykiske skader hos nærmeste pårørende

Dommen fra Høyesterett av 30.10.2018 varsler en justering av praksis ved erstatning til nærmeste pårørende.

-Dommen gir viktige signaler fra Høyesterett i spørsmålet om erstatning for psykisk skade til nærstående, sier Vibeke B. Møllhausen.

Skriv ut Del 9. november 2018

Nynorsk versjon

Del artikkel på startsiden

Saken Høyesterett behandlet gjelder retten til erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade, som en mor ble påført da barnet hennes døde på sykehus. En 15 år gammel gutt med Downs syndrom ble innlagt på sykehus med mellomgulvsbrokk. I ambulansen fra lokalsykehuset til sentralsykehuset, dro gutten ut en ventrikkelsonde, som var anlagt for å motvirke trykk mot lunger og hjerte. Ved akuttmottaket på sentralsykehuset forklarte overlegen til mottagende lege og sykepleier at sonden måtte re-etableres. Dette gjorde de imidlertid ikke.

I stedet fikk gutten smertestillende og sovemedisin, og i løpet av natten døde han av hjertestans, med sin mor sovende i sengen ved siden av. Moren ble vekket av en telefon fra sin andre sønn like før kl. 08. Hun oppdaget da at sønnen var blå i huden og at han ikke pustet. Hun tilkalte personalet med en gang, og ble vitne til at personalet forsøkte å gjenopplive sønnen, men at det ikke lyktes. Gutten ble erklært død kl. 8.45 samme morgen.

Avslag fra NPE og Helseklage ved Pasientskadenemnda (PSN)
Som en følge av påkjenningen fikk moren angst, nervøsitet, depresjon og søvnvansker. Hun krevde erstatning for det økonomiske tapet som dette ga henne. NPE avslo søknaden på bakgrunn av etablert praksis fra PSN og gjeldende rettspraksis. PSN stadfestet avslaget.  

Enstemmig dom i Høyesterett
Høyesterett kom til at det nå ligger til rette for en viss justering av erstatningspraksis. De mener at morens psykiske skade gir rett til erstatning etter pasientskadeloven. 

Sist gang spørsmålet om erstatningsansvar for nærståendes psykiske skader var oppe for Høyesterett var i 1985 i den såkalte Hauketo dommen. Det er altså lenge siden dette spørsmålet var behandlet av vår øverste domstol. Høyesteretts praksis har frem til nå bare rent unntaksvis gitt rett til erstatning i denne type saker.   

- Jeg mener det er en riktig og rimelig justering av erstatningspraksis ved nærståendes psykiske skader, sier avdelingsdirektør for juridiske oppgaver og sakkyndig utredning, Vibeke Bugge Møllhausen. Vi vil bruke de retningslinjene Høyesterett har trukket opp, når vi behandler denne type saker i fremtiden.

Høyesterett viser til spesifikke utviklingstrekk knyttet til psykiske skader
I dag har man dypere innsikt i psykologiske skader, årsaksforhold og komplekse sorgreaksjoner. Denne kunnskapen innebærer blant annet at man i større grad enn før vil kunne anse psykiske skader som påregnelige, når noen mister et barn.

Det erstatningsrettslige fagmiljøet har i mer enn 40 år stilt spørsmål ved Høyesteretts veldig strenge praksis i denne type saker. Utviklingen ellers i Europa ser ut til å gå i retning av et videre erstatningsrettslig vern. En oppmykning av norsk rett er ønskelig for å tilpasse praksis i disse sakene bedre til den øvrige samfunns- og rettsutviklingen.

Høyesterett mener også at betegnelsen «sjokkskade» er uheldig, fordi det kan oppfattes som om man har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, som er mer eller mindre løsrevet fra den alminnelige erstatningsretten.  

Spesielle hensyn til avgrensinger
Høyesterett viser til at det er en langvarig og etablert rettsoppfatning og at dette taler mot å utvide erstatningen for mye. Selv om grunnlaget for Høyesteretts opprinnelige meget strenge praksis er svekket, så er det ikke falt bort.

Høyesterett viser til at det fremdeles er god grunn til å trekke nokså snevre rammer for hvilken personkrets som omfattes, og ta utgangspunkt i at vedkommende må høre til den indre kjernen av pårørende.    

Bakgrunnen for at det nå ligger til rette for en viss justering, er tilfeller der noen mister barnet sitt som følge av erstatningsbetingende handling eller begivenhet, eller der barnet på denne måten blir alvorlig skadet. Det bør ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende. Grensene bør være en del romsligere og trekkes ut fra følgende linjer:

  • Den helt spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen, som en forelder har til sitt barn, fører til at det alltid vil være en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet. Det er generelt ikke upåregnelig med en reaksjon som også innebærer en psykisk skade hos forelderen.
  • Dette gjelder selv om ingen bestemte personer kan lastes for dødsfallet, og selv om ikke forelderen selv er tilstede når barnet dør eller blir skadet.
  • Det må være forhold knyttet til skadesituasjonen, eller omstendighetene rundt den, som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på, barnet.
  • Nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den skadegjørende handlingen eller begivenheten vil være et moment i denne vurderingen.
  • Man må her, innen rimelighetens grenser, knytte vurderingen til den konkrete forelderens forutsetninger, enten vedkommende er alminnelig robust eller mer enn vanlig sårbar.

Erstatningsberegningen
Høyesterett antar at det i en del tilfeller nok vil kunne være spørsmål om å begrense dekningen til en overgangsperiode, men det må vurderes konkret i hver enkelt sak. 

Høyesteretts vurdering av den konkrete saken
Moren la seg til å sove i sengen ved siden av barnet sitt på sykehuset, og var trygg på at barnet hennes ville bli passet på av kyndig personell også gjennom natten. Det var med denne forventningen hun våknet dagen etter og fant barnet uten pust og blå i huden. Hun måtte selv tilkalle helsepersonell for at det kunne bli satt i gang forsøk på gjenoppliving.

Høyesterett uttalte at det ikke er tvil om at disse omstendighetene omkring sønnens død var en særlig belastning for moren. Belastningen står i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen overfor barnet. Morens psykiske skade på grunn av påkjenningene i forbindelse med sønnens død er da ikke så upåregnelig at hun ikke kan få erstatning.  

Høyesterett tok bare stilling til at morens skade gir henne rett til erstatning, ikke til selve erstatningsbeløpet.